Heyho let's go! DOKUMENTAR OG GREIER!
Så vi bestemte allerede i salongbokperioden at jeg og Leif kunne være et bra team sammen. Ettersom han tar seg av alt det tekniske og jeg det mer teoretiske osv. Planen fra starten av var å filme Roar og skatemiljøet. Med oss på laget fikk vi etterhvert Niklas, og dette skulle gå dritbra. Så kom en beskjed som snudde hele oppgaven på hodet. Dermed ble vårt synopsis følgende:
Espen Reinertsen er en 18 år gammeø gutt fra Undheim, som for et par uker siden fikk diagnosen lymfekreft. Dette er en "mild" type kreft, og sjangsen for å overleve er 90%. Likevel er en hverdag med kreft veldig annerledes, og dette påvirker naturlig nok livet til Espen. Midt oppi stråling og cellegift har Espen fått et unormalt positivt forhold til det å være kreftsyk og hele situasjonen endrer perspektiv. Trenger det å ha kreft, nødvendigvis å være så negativt? Hvorfor er vi alle så redde for sykdommen? Kan en "bondegutt" på nylig 18 år hjelpe folk til å fjerne den negative, og triste fordommen alle har mot sykdommen? Vi kommer til å følge Espen's liv gjennom en uke med cellegift, skole, hårtap, venner og sykdom.
Prosjektplanen vår ble som følger:
ANSVAR:
Herdis: Skriftlig arbeid, script, og producer
Leif: Kamera, og etterarbeid
Niklas: Intervjuer og etterarbeid
UTSTYR:
speilrefleks, lydopptaker (zoom), stativ, eventuelt lys.
HVEM SKAL FILMES:
Espen, vennegjeng (Tan, Jens Kåre, Andreas), medelever, lærere, eventuelt leger og foreldre.
HVA SKAL FILMES:
cellegift på sykehuset, på skolen, med venner, hjemme, (klipper av håret?)
de i kursiv er allerede tatt.
HVOR SKAL DET FILMES:
Time VGS, Undheim, SUS.
Og slik blir vår timeplan:
UKE 11:
Mandagen ble brukt til lett planlegging og spontan tur til SUS for å få filmet Espen på sykehuset, resten av uken vil han mest sannsynlig ligge hjemme, så vi venter til uke 12 for resten av klipp og filming. Denne uken vil bli brukt til planlegging, setting av location, snakking med intervjuobjekt osv.
UKE 12:
Mandag vil bli den store filmedagen. Vi vil tilbringe dagen på Time VGS blandt venner og lærere. Om nødvendig vil vi følge Espen hjem, og eventuelt ut med venner om kvelden. Om vi mister noen klipp eller noe går galt, har vi resten av uken til å filme resten.
DETTE BLIR RÅTT.
tirsdag 11. mars 2014
torsdag 30. januar 2014
markedsføring - hvordan forbedre et rykte - REFLEKSJON
Yo.
To hektiske uker går mot slutten, og jeg kan endelig sette meg ned å puste litt, for første gang siden ifjor. Det føles fint, men det er på tide å gi skolen all fokus jeg kan.
La oss begynne HELT fra begynnelsen av. Shall we?
UTGANGSPUNKT.
Vi ble presentert for oppgaven på en mandag. Og vi ble presentert for et valg vi måtte ta ganske fort. Ønsket vi å forbrede ryktet til Norwegian, eller Russen i Norge? Selv er jeg, som sagt tidligere, ikke spesielt stor fan av russen selv. Og har lenge vært fast bestemt på at jeg aldri skal bli russ selv, etter mange år som livredd russen. Nå som jeg er eldre, og nærmere russetiden, har jeg bestemt meg for å delta i russetiden, men ønsker likevel ikke å fremme en såpass dum og tåpelig tradisjon vi har i dette land. DERFOR (blandt annet) falt valget på Norwegian. Akkurat som Man.Utd - Liverpool har man alltid sin favoritt innen flyselskap. Enten er du med SAS, eller så er du med Norwegian. Jeg har personlig alltid fløyet med Norwegian, og derfor ble dette en selvfølge for meg.
Norwegian har den siste tiden hatt endel problemer med dreamliner flyene sine, som skal ta verden nærmest jorden rundt uten mellomlandinger, som i seg selv er ganske utrolig. Det har vært mye tekniske feil i flyene, og passasjerer har ventet i mange timer, opptil døgn for å komme hjem igjen til Norge, uten beskjed om hvor og når flyet vil stå klart.
Dette er surt, det ser jeg. Men hvor mange avganger har disse feilene rammet, utifra hvor mange avganger Norwegian flyr daglig? Norwegian i seg selv har opp mot 10 avganger fra Stavanger til Oslo hver eneste dag, uten feil. Hvorfor skal fokuset ligge på det enorme og helt nye prosjektet med dreamlinerene? Uten prøving og feiling går ikke verden videre, og det er modig at et såpass lite norsk selskap, tar i bruk en såpass stor og viktig teknologi. Hvor hadde de ventende passasjerene verdt uten flyene, og hva hadde de opplevd. Store opplevelser er verdt så mye mer enn et par timer. Det er surt å vente i et fremmedspråklig land, men hadde du noen gang fått opplevd det uten Norwegian? Til å være et flysselskap i lille Norge har de kommet utrolig langt i forhold til hva vi kanskje hadde trodd for 20 år siden. Det å reise direkte fra Oslo til Beijing virket absurd, selv når jeg var liten. Norwegian har taklet situasjonen dårlig, det har de. Men til syvende og sist er vi alle bare mennesker, vi gjør alle feil, og vi har alle våre uheldige stunder. Dette var et par uheldige hendelser for Norwegian, men skal hele selskapet boikottes og hates for den grunn?
Dette mener jeg er veldig urettferdig. Norwegian skal ha heder og ære for at de har kommet frem med tilbudene de har, og hvordan de har vokst de siste årene. Vi skal ikke syte for direkte fly fra Oslo - New York/Beijing/Dubai/Bankok med et norsktalende selskap og mannskap.
Derfor ønsket jeg å "hjelpe" Norwegian litt på veien. Det jeg kunne og klarte hvertfall.
IDEER OG BRAINSTORMING.
For å forbedre et rykte til et selskap som har "hjulpet" mennesker så mye som det har, tror jeg du må spille på følelser. Og dårlig samvittighet. Vi har de aller fleste flydd med Norwegian en gang i våre liv, hva om vi tenker oss; hva hadde skjedd om jeg aldri hadde hatt den muligheten til å fly der jeg skulle, den/de gangene. Jeg megselv, hadde aldri opplevd England, og den dag i dag har jeg vært der 6 ulike ganger. Jeg hadde aldri hatt mulighet til å reise til Oslo så mye som jeg gjør i dag. Jeg hadde mistet endel sydenturer og andre ferier. Og har disse turene vært verdt de flyturene? Såklart de har. Det å fly i seg selv mener jeg er det nærmeste du kommer ekte magi i dagens samfunn.
Så jeg skulle spille på følelser. Greit. Hvordan gjør vi det da? Jeg ønsket å gi folk dårlig samvittighet. How the hell..? Så jeg satte meg ned, så tok jeg utgangspunkt i meg selv. Når får jeg dårlig samvittighet? Når jeg tenker mye. Hvor tenker jeg mye? I sengen rett før jeg skal sove...og når jeg venter på bussen.
Buss suger, det vet vi alle. Det er et dritbra tilbud, men det å sitte ute å vente i kulde og regn, er ikke snasent. Hva gjør du når du kommer alt for tidlig til busstoppet? Du ser deg rundt, kanskje litt ned i mobilen, der skjer det lite spennende. Du ser på plakatene som henger der. Og hva gjør du når det enda er 10 minutter igjen før bussen normalt skal komme? Du analyserer plakatene.
Jeg kan huske utrolig mange plakater fra busstoppene, som jeg både har hatet, og overanalysert. Og hva er da bedre enn å gi folk dårlig samvittighet når de sitter ute i regnet? (hehe, lol)
En bussplakat var svaret, og den skulle gi folk dårlig samvittighet. Så måtte jeg tenke litt lenger. Hvem tar egentlig bussen? Nå er jeg personlig fra Jæren, hvor det er mer stas å få lappen så fort som mulig, enn å ta bussen. Men hvis vi tar utgangspunkt i bymennesker. Som er AVHENGIGE av kollektivtransporten sin. Hvem av disse tar bussen? Så å si alle. Alenemødre med barnevogn, ungdom til og fra skolen, studenter til og fra universitetet, menn med stresskoffert til og fra kontoret, osv. Hvem reiser med fly? Alle. Alle har brukt fly som transportmiddel en gang i livet. Så jeg tenkte at med bussplakater ville jeg nå ut til nesten alle jeg ønsket. Om alenemoren en dag ikke hadde tid til å stoppe å se plakaten, hang den der fortsatt neste dag. Og dette tror jeg er en veldig stor fordel.
Men hva får menneskers følelser i sving? Uansett hvor vi reiser i verden, uansett hvem vi prater til, er det to ting alle mennesker er LITT ekstra svake for. Barn og hunder. Så hvordan skulle jeg dra barn eller hunder inn i en bussplakat om at vi alle burde sette pris på Norwegian?
Svaret er barnetegninger. INGENTING er med sjarmerende og "aww" enn barnetegninger.
Så hvor stod jeg nå?
Bussplakat - følelser og dårlig samvittighet - norwegian fly - barnetegninger. Greit.
PRODUKSJON.
De siste to ukene har jeg ikke hatt en fridag. Ikke en eneste time ledig etter skolen. Livet mitt har bestått av skole og forestillinger. Vi spilte siste forestilling på lørdag, og det var da jeg endelig kunne legge det litt til side, og heller fokusere på skolen igjen. Jeg hadde ingen muligheter til å ta bildene jeg trengte til denne plakaten etter skoletid, heller ikke i skoletiden. Heldigvis har vi disse produksjonsmandagene, som ga meg muligheten til å ta bildene hjemme. Jeg fikk med meg min mor, og så fikk jeg fanget et par spennende bilder av himmelen og "horisontlinjen" på strekningen Klepp-Bryne.
Bildene ble litt ustabile i fargen osv, men dette fikset jeg i photoshop. Så sånnsett ble bildene tilslutt ganske fine. Der er jeg fornøyd. Men det var bare bildene. Nå kom jo resten.
Jeg gjore meg ganske kjent på trinnet i den første oppgaven vi hadde, når vi lagte plakater til Eventyrstien. Herdis skulle nemlig prøve seg grafisk og lagde de legendariske brokkolitrærne som alle husker så godt. Det var ikke akkurat en suksess, men jeg prøvde igjen. Denne gangen var det barnetegnet fly som stod på plakaten. (OI ORDSPILL) Vet egentlig ikke hva mer jeg skal si om det. Det ble som det ble, mer enn det hadde jeg ikke tid eller kapasitet til. Logoen ble lagt inn, og et dårlig slagord ble plassert. Så hva ville jeg egentlig med disse plakatene?
ANALYSERING AV EGET PRODUKT.
Vell. Jepp. Så satt jeg der da. Med 3 plakater som egentlig lignet på skisser. Jeg var dødsfornøyd med ideen, men plakaten? Meh. Vellvell.
Bildene: Godkjent! De kunne jeg brukt omigjen, jeg er fornøyd med lys, fin himmel.
Tegningene: Sitat fra Leif; "Jeg vet du ser hva det der ligner på uten fargene?" Herdis' egen kommentar; "pokker..." Igjen, de ser ut som skisser, ikke barnetegninger. Og kunne de vært bedre? J-A. Men dette er absolutt noe som blir med meg i posen med betraktninger og erfaringer.
Slagordet: haha, herregud så cheesy. No words. Grei font da! Den er jeg fornøyd med. Og jeg mener at dette er en font som er stilren og klassisk i sånne sammenhenger.
Oppfattelse: Jeg tror dette kan oppfattes på mange måter. Alt etter hvilket øye som ser.
"Er det der eiffeltårnet?" er nok en av mange, men om vi bare tenker at det hele ble laget litt bedre, så vi får et bedre utgangspunkt.
1. Bildene er tatt på gråe og kjedelige Klepp, og gråe og ikke mindre kjedelige Bryne. Du har det høyeste bygget på Jæren i bakgrunnen. Forum Jæren. Høyhuset. Det mest spennende Jæren har og by på. Så det sier seg selv at dette er plakater som passer best i nærområdet/Rogaland. Alle kjenner til Jæren. Alle kjenner til Norwegian. Alle kjenner til fly. (Jaerlines vet dere, hehe) Mange sliter med å komme seg vekk fra Jæren pga arving av gårder og foreldre som er avhengige bønder osv. Derfor er det mange ungdommer spesielt som rømmer når de kan, og reiser mest mulig når de har mulighet. Det å studere i ung alder her på Jæren er ikke veldig normalt, da de aller fleste tar et fri/reiseår. Derfor kan mange oppfatte plakatene som en ønsketenkning for å komme seg vekk. Alle trenger å rømme en gang i blandt, og alle drømmer om storbyer, shopping, og kos. OPPFATTELSE NUMMER 1: Rømming fra virkeligheten.
2. Alle har minner fra en opplevelse eller hendelse, som de setter stor pris på. Mye av dette skjer på ferier eller reiser. Hva hadde livet vært uten denne hendelsen eller opplevelsen? Hvor mye betyr opplevelsen for deg? Hadde du fortsatt boikottet Norwegian, om du samtidig mistet alle minnene selskapet hadde flydd deg til? Vi har alle noe vi husker spesielt godt. Og av en eller annen grunn husker vi bedre turer vi har hatt, en hverdager. Kanskje fordi det er litt større og mer spesielt enn hverdagen vår? Hvem vet? Men jeg vet at mange kjenner det et sted inni smilebåndet når de tenker på alle stedene de har flydd og opplevd ting. OPPFATTELSE NUMMER 2: Minner.
3. Noen gjorde det kanskje spontant, noen gjorde det kanskje med lang planlegging. Uansett så var det noen som satt på de dreamliner flyene til New York og Bangkok. Det var noen som gledet seg til den lange flyturen, og som virkelig ønsket å oppleve disse to stedene i våre store verden. Hver handling er en risk i seg selv, og noen valgte å ta denne risken. At handlinger har både positive og negative konsekvenser er logisk. Noen var uheldige å ble stående i NYC eller Bangkok uten å vite når de ville komme hjem igjen. Noen hadde et par ekstra timer i andre enden av verden. Dette er en konsekvens, noen angrer på det, andre ikke. Uansett, det er en annen oppfattelse. OPFATTELSE NUMMER 3: Jeg var på dreamlinerene det gikk galt med.
4. Sist men ikke minst. Noen kan ta det som en unnskyldning. Norwegian prøver å gjøre alt godt igjen med å spille på følelser. Noen godtar det, andre ikke. Enkelt og greit. OPPFATTELSE NUMMER 4: Vi beklager.
UTGANGSPUNKT I ULIKE MODELLER OSV.
Oppi alt dette har vi fått beskjed om å ta utgangspunkt i ulike modeller og hypoteser. Så dette er hvordan jeg har brukt disse:
PROSESSMODELLEN
Sender: Flyselskapet Norwegian.
Budskap: "Vi prøver bare å gjøre vårt beste, vi vil bare gi deg fine minner og opplevelser, beklager for våre feil"
Kanal: Plakater hunget opp på busstopp og plakater i storbyer osv.
Mottaker: Innbyggere i byer som ser/opplever plakatene.
Støy: MYE. Det er mye som kan fungere som støy her. Plakatene er dårlig tegnet, og kan gjøre at folk missforstår konseptet. Mange er ikke kjent med Norwegians hendelser. Mange er ikke kjent med kjennetegnene fra disse ulike storbyene. Osv.
TEKSTMODELLEN
Jeg har ikke tatt spesielt utgangspunkt i tekstmodellen, men denne modellen fungerer på det meste på samme måte som prosessmodellen.
TOSTEGSHYPOTESEN
Jeg har heller ikke tatt spesielt utgangspunkt i tostegshypotesen. Da det er vanskelig å "spille" på noen andre for å få frem budskapet i denne saken. Jeg tenker dette hadde vært enklere om jeg hadde hatt russen. Da jeg føler Norwegian er et selvstendig og nøytralt selskap, som skal fremstå slik, også i mediene.
DA tror jeg at jeg har fått med alt. Phew. Så da takker jeg for denne gang. Gratulerer og beklager til deg som leste absolutt alt. Men jeg håper mitt budskap kom frem fint. Ser frem til kafebok oppgaven nå, har gledet meg til den kjempelenge. GOD HELG.
To hektiske uker går mot slutten, og jeg kan endelig sette meg ned å puste litt, for første gang siden ifjor. Det føles fint, men det er på tide å gi skolen all fokus jeg kan.
La oss begynne HELT fra begynnelsen av. Shall we?
UTGANGSPUNKT.
Vi ble presentert for oppgaven på en mandag. Og vi ble presentert for et valg vi måtte ta ganske fort. Ønsket vi å forbrede ryktet til Norwegian, eller Russen i Norge? Selv er jeg, som sagt tidligere, ikke spesielt stor fan av russen selv. Og har lenge vært fast bestemt på at jeg aldri skal bli russ selv, etter mange år som livredd russen. Nå som jeg er eldre, og nærmere russetiden, har jeg bestemt meg for å delta i russetiden, men ønsker likevel ikke å fremme en såpass dum og tåpelig tradisjon vi har i dette land. DERFOR (blandt annet) falt valget på Norwegian. Akkurat som Man.Utd - Liverpool har man alltid sin favoritt innen flyselskap. Enten er du med SAS, eller så er du med Norwegian. Jeg har personlig alltid fløyet med Norwegian, og derfor ble dette en selvfølge for meg.
Norwegian har den siste tiden hatt endel problemer med dreamliner flyene sine, som skal ta verden nærmest jorden rundt uten mellomlandinger, som i seg selv er ganske utrolig. Det har vært mye tekniske feil i flyene, og passasjerer har ventet i mange timer, opptil døgn for å komme hjem igjen til Norge, uten beskjed om hvor og når flyet vil stå klart.
Dette er surt, det ser jeg. Men hvor mange avganger har disse feilene rammet, utifra hvor mange avganger Norwegian flyr daglig? Norwegian i seg selv har opp mot 10 avganger fra Stavanger til Oslo hver eneste dag, uten feil. Hvorfor skal fokuset ligge på det enorme og helt nye prosjektet med dreamlinerene? Uten prøving og feiling går ikke verden videre, og det er modig at et såpass lite norsk selskap, tar i bruk en såpass stor og viktig teknologi. Hvor hadde de ventende passasjerene verdt uten flyene, og hva hadde de opplevd. Store opplevelser er verdt så mye mer enn et par timer. Det er surt å vente i et fremmedspråklig land, men hadde du noen gang fått opplevd det uten Norwegian? Til å være et flysselskap i lille Norge har de kommet utrolig langt i forhold til hva vi kanskje hadde trodd for 20 år siden. Det å reise direkte fra Oslo til Beijing virket absurd, selv når jeg var liten. Norwegian har taklet situasjonen dårlig, det har de. Men til syvende og sist er vi alle bare mennesker, vi gjør alle feil, og vi har alle våre uheldige stunder. Dette var et par uheldige hendelser for Norwegian, men skal hele selskapet boikottes og hates for den grunn?
Dette mener jeg er veldig urettferdig. Norwegian skal ha heder og ære for at de har kommet frem med tilbudene de har, og hvordan de har vokst de siste årene. Vi skal ikke syte for direkte fly fra Oslo - New York/Beijing/Dubai/Bankok med et norsktalende selskap og mannskap.
Derfor ønsket jeg å "hjelpe" Norwegian litt på veien. Det jeg kunne og klarte hvertfall.
IDEER OG BRAINSTORMING.
For å forbedre et rykte til et selskap som har "hjulpet" mennesker så mye som det har, tror jeg du må spille på følelser. Og dårlig samvittighet. Vi har de aller fleste flydd med Norwegian en gang i våre liv, hva om vi tenker oss; hva hadde skjedd om jeg aldri hadde hatt den muligheten til å fly der jeg skulle, den/de gangene. Jeg megselv, hadde aldri opplevd England, og den dag i dag har jeg vært der 6 ulike ganger. Jeg hadde aldri hatt mulighet til å reise til Oslo så mye som jeg gjør i dag. Jeg hadde mistet endel sydenturer og andre ferier. Og har disse turene vært verdt de flyturene? Såklart de har. Det å fly i seg selv mener jeg er det nærmeste du kommer ekte magi i dagens samfunn.
Så jeg skulle spille på følelser. Greit. Hvordan gjør vi det da? Jeg ønsket å gi folk dårlig samvittighet. How the hell..? Så jeg satte meg ned, så tok jeg utgangspunkt i meg selv. Når får jeg dårlig samvittighet? Når jeg tenker mye. Hvor tenker jeg mye? I sengen rett før jeg skal sove...og når jeg venter på bussen.
Buss suger, det vet vi alle. Det er et dritbra tilbud, men det å sitte ute å vente i kulde og regn, er ikke snasent. Hva gjør du når du kommer alt for tidlig til busstoppet? Du ser deg rundt, kanskje litt ned i mobilen, der skjer det lite spennende. Du ser på plakatene som henger der. Og hva gjør du når det enda er 10 minutter igjen før bussen normalt skal komme? Du analyserer plakatene.
Jeg kan huske utrolig mange plakater fra busstoppene, som jeg både har hatet, og overanalysert. Og hva er da bedre enn å gi folk dårlig samvittighet når de sitter ute i regnet? (hehe, lol)
En bussplakat var svaret, og den skulle gi folk dårlig samvittighet. Så måtte jeg tenke litt lenger. Hvem tar egentlig bussen? Nå er jeg personlig fra Jæren, hvor det er mer stas å få lappen så fort som mulig, enn å ta bussen. Men hvis vi tar utgangspunkt i bymennesker. Som er AVHENGIGE av kollektivtransporten sin. Hvem av disse tar bussen? Så å si alle. Alenemødre med barnevogn, ungdom til og fra skolen, studenter til og fra universitetet, menn med stresskoffert til og fra kontoret, osv. Hvem reiser med fly? Alle. Alle har brukt fly som transportmiddel en gang i livet. Så jeg tenkte at med bussplakater ville jeg nå ut til nesten alle jeg ønsket. Om alenemoren en dag ikke hadde tid til å stoppe å se plakaten, hang den der fortsatt neste dag. Og dette tror jeg er en veldig stor fordel.
Men hva får menneskers følelser i sving? Uansett hvor vi reiser i verden, uansett hvem vi prater til, er det to ting alle mennesker er LITT ekstra svake for. Barn og hunder. Så hvordan skulle jeg dra barn eller hunder inn i en bussplakat om at vi alle burde sette pris på Norwegian?
Svaret er barnetegninger. INGENTING er med sjarmerende og "aww" enn barnetegninger.
Så hvor stod jeg nå?
Bussplakat - følelser og dårlig samvittighet - norwegian fly - barnetegninger. Greit.
PRODUKSJON.
De siste to ukene har jeg ikke hatt en fridag. Ikke en eneste time ledig etter skolen. Livet mitt har bestått av skole og forestillinger. Vi spilte siste forestilling på lørdag, og det var da jeg endelig kunne legge det litt til side, og heller fokusere på skolen igjen. Jeg hadde ingen muligheter til å ta bildene jeg trengte til denne plakaten etter skoletid, heller ikke i skoletiden. Heldigvis har vi disse produksjonsmandagene, som ga meg muligheten til å ta bildene hjemme. Jeg fikk med meg min mor, og så fikk jeg fanget et par spennende bilder av himmelen og "horisontlinjen" på strekningen Klepp-Bryne.
Bildene ble litt ustabile i fargen osv, men dette fikset jeg i photoshop. Så sånnsett ble bildene tilslutt ganske fine. Der er jeg fornøyd. Men det var bare bildene. Nå kom jo resten.
Jeg gjore meg ganske kjent på trinnet i den første oppgaven vi hadde, når vi lagte plakater til Eventyrstien. Herdis skulle nemlig prøve seg grafisk og lagde de legendariske brokkolitrærne som alle husker så godt. Det var ikke akkurat en suksess, men jeg prøvde igjen. Denne gangen var det barnetegnet fly som stod på plakaten. (OI ORDSPILL) Vet egentlig ikke hva mer jeg skal si om det. Det ble som det ble, mer enn det hadde jeg ikke tid eller kapasitet til. Logoen ble lagt inn, og et dårlig slagord ble plassert. Så hva ville jeg egentlig med disse plakatene?
Vell. Jepp. Så satt jeg der da. Med 3 plakater som egentlig lignet på skisser. Jeg var dødsfornøyd med ideen, men plakaten? Meh. Vellvell.
Bildene: Godkjent! De kunne jeg brukt omigjen, jeg er fornøyd med lys, fin himmel.
Tegningene: Sitat fra Leif; "Jeg vet du ser hva det der ligner på uten fargene?" Herdis' egen kommentar; "pokker..." Igjen, de ser ut som skisser, ikke barnetegninger. Og kunne de vært bedre? J-A. Men dette er absolutt noe som blir med meg i posen med betraktninger og erfaringer.
Slagordet: haha, herregud så cheesy. No words. Grei font da! Den er jeg fornøyd med. Og jeg mener at dette er en font som er stilren og klassisk i sånne sammenhenger.
Oppfattelse: Jeg tror dette kan oppfattes på mange måter. Alt etter hvilket øye som ser.
"Er det der eiffeltårnet?" er nok en av mange, men om vi bare tenker at det hele ble laget litt bedre, så vi får et bedre utgangspunkt.
1. Bildene er tatt på gråe og kjedelige Klepp, og gråe og ikke mindre kjedelige Bryne. Du har det høyeste bygget på Jæren i bakgrunnen. Forum Jæren. Høyhuset. Det mest spennende Jæren har og by på. Så det sier seg selv at dette er plakater som passer best i nærområdet/Rogaland. Alle kjenner til Jæren. Alle kjenner til Norwegian. Alle kjenner til fly. (Jaerlines vet dere, hehe) Mange sliter med å komme seg vekk fra Jæren pga arving av gårder og foreldre som er avhengige bønder osv. Derfor er det mange ungdommer spesielt som rømmer når de kan, og reiser mest mulig når de har mulighet. Det å studere i ung alder her på Jæren er ikke veldig normalt, da de aller fleste tar et fri/reiseår. Derfor kan mange oppfatte plakatene som en ønsketenkning for å komme seg vekk. Alle trenger å rømme en gang i blandt, og alle drømmer om storbyer, shopping, og kos. OPPFATTELSE NUMMER 1: Rømming fra virkeligheten.
2. Alle har minner fra en opplevelse eller hendelse, som de setter stor pris på. Mye av dette skjer på ferier eller reiser. Hva hadde livet vært uten denne hendelsen eller opplevelsen? Hvor mye betyr opplevelsen for deg? Hadde du fortsatt boikottet Norwegian, om du samtidig mistet alle minnene selskapet hadde flydd deg til? Vi har alle noe vi husker spesielt godt. Og av en eller annen grunn husker vi bedre turer vi har hatt, en hverdager. Kanskje fordi det er litt større og mer spesielt enn hverdagen vår? Hvem vet? Men jeg vet at mange kjenner det et sted inni smilebåndet når de tenker på alle stedene de har flydd og opplevd ting. OPPFATTELSE NUMMER 2: Minner.
3. Noen gjorde det kanskje spontant, noen gjorde det kanskje med lang planlegging. Uansett så var det noen som satt på de dreamliner flyene til New York og Bangkok. Det var noen som gledet seg til den lange flyturen, og som virkelig ønsket å oppleve disse to stedene i våre store verden. Hver handling er en risk i seg selv, og noen valgte å ta denne risken. At handlinger har både positive og negative konsekvenser er logisk. Noen var uheldige å ble stående i NYC eller Bangkok uten å vite når de ville komme hjem igjen. Noen hadde et par ekstra timer i andre enden av verden. Dette er en konsekvens, noen angrer på det, andre ikke. Uansett, det er en annen oppfattelse. OPFATTELSE NUMMER 3: Jeg var på dreamlinerene det gikk galt med.
4. Sist men ikke minst. Noen kan ta det som en unnskyldning. Norwegian prøver å gjøre alt godt igjen med å spille på følelser. Noen godtar det, andre ikke. Enkelt og greit. OPPFATTELSE NUMMER 4: Vi beklager.
UTGANGSPUNKT I ULIKE MODELLER OSV.
Oppi alt dette har vi fått beskjed om å ta utgangspunkt i ulike modeller og hypoteser. Så dette er hvordan jeg har brukt disse:
PROSESSMODELLEN
Sender: Flyselskapet Norwegian.
Budskap: "Vi prøver bare å gjøre vårt beste, vi vil bare gi deg fine minner og opplevelser, beklager for våre feil"
Kanal: Plakater hunget opp på busstopp og plakater i storbyer osv.
Mottaker: Innbyggere i byer som ser/opplever plakatene.
Støy: MYE. Det er mye som kan fungere som støy her. Plakatene er dårlig tegnet, og kan gjøre at folk missforstår konseptet. Mange er ikke kjent med Norwegians hendelser. Mange er ikke kjent med kjennetegnene fra disse ulike storbyene. Osv.
TEKSTMODELLEN
Jeg har ikke tatt spesielt utgangspunkt i tekstmodellen, men denne modellen fungerer på det meste på samme måte som prosessmodellen.
TOSTEGSHYPOTESEN
Jeg har heller ikke tatt spesielt utgangspunkt i tostegshypotesen. Da det er vanskelig å "spille" på noen andre for å få frem budskapet i denne saken. Jeg tenker dette hadde vært enklere om jeg hadde hatt russen. Da jeg føler Norwegian er et selvstendig og nøytralt selskap, som skal fremstå slik, også i mediene.
DA tror jeg at jeg har fått med alt. Phew. Så da takker jeg for denne gang. Gratulerer og beklager til deg som leste absolutt alt. Men jeg håper mitt budskap kom frem fint. Ser frem til kafebok oppgaven nå, har gledet meg til den kjempelenge. GOD HELG.
mandag 20. januar 2014
Markedsføring - intro og idé
Vell. ENDELIG ER VI FERDIGE MED AFTER-EFFECTS.
Markedsføring derimot er noe jeg er litt mer interessert i, heldigvis. Så dette lover jo bare godt, egentlig.
Oppgaven går ut på at vi skal forbedre ryktet til enten Russen eller flyselskapet Norwegian. Begge disse to er dårlig omtalt i media, og ikke en favoritt blandt norges befolkning. Kan en kampanje, reklame osv endre dette?
Jeg valgte fort Norwegian. Selv er jeg veldig negativ mot russ, og har sagt i alle mine år at jeg aldri skulle bli det selv. Nå som jeg er litt eldre, har jeg bestemt meg for å delta i russetiden. Men dette er ikke noe jeg ønsker å fremme.
Norwegian derimot er et selskap jeg har vokst opp med å støtte. Alle har et flyselskap de ønsker fremfor andre, og for meg er dette Norwegian. Jeg mener at til syvende og sist er vi alle bare mennesker, og alle gjør feil. Norwegian har vært veldig uheldig den siste tiden, med endel problemer med dreamliner flyene, og det er dette som kommer i fokus i mediene. Ingen tenker på de hundrevis av andre avgangene Norwegian flyr daglig uten problem. Dreamlinerne er et helt nytt konsept, og ikke alt går på skinner hele tiden. Vi gjør alle feil, selv de store suksessfulle, om dette er noe som skal ødelegge for noen, mener hvertfall jeg at dette er mer enn veldig urettferdig.
Jeg ønsker å lage en plakat for å forklare for resten at, vi alle gjør feil, vi er bare mennesker. Men hvor hadde du vært og hva hadde du opplevd uten oss? Mange som har benyttet dreamliner flyene har opplevd steder som New York og Bangkok, og er ikke muligheten til å oppleve andre siden av verden verdt litt trøbbel å venting vet ikke jeg. Vi kommer oss hvertfall fremover!
jeg ser frem til å jobbe med denne oppgaven, selv om jeg er sliten etter en utrolig slitsom premierehelg!
Markedsføring derimot er noe jeg er litt mer interessert i, heldigvis. Så dette lover jo bare godt, egentlig.
Oppgaven går ut på at vi skal forbedre ryktet til enten Russen eller flyselskapet Norwegian. Begge disse to er dårlig omtalt i media, og ikke en favoritt blandt norges befolkning. Kan en kampanje, reklame osv endre dette?
Jeg valgte fort Norwegian. Selv er jeg veldig negativ mot russ, og har sagt i alle mine år at jeg aldri skulle bli det selv. Nå som jeg er litt eldre, har jeg bestemt meg for å delta i russetiden. Men dette er ikke noe jeg ønsker å fremme.
Norwegian derimot er et selskap jeg har vokst opp med å støtte. Alle har et flyselskap de ønsker fremfor andre, og for meg er dette Norwegian. Jeg mener at til syvende og sist er vi alle bare mennesker, og alle gjør feil. Norwegian har vært veldig uheldig den siste tiden, med endel problemer med dreamliner flyene, og det er dette som kommer i fokus i mediene. Ingen tenker på de hundrevis av andre avgangene Norwegian flyr daglig uten problem. Dreamlinerne er et helt nytt konsept, og ikke alt går på skinner hele tiden. Vi gjør alle feil, selv de store suksessfulle, om dette er noe som skal ødelegge for noen, mener hvertfall jeg at dette er mer enn veldig urettferdig.
Jeg ønsker å lage en plakat for å forklare for resten at, vi alle gjør feil, vi er bare mennesker. Men hvor hadde du vært og hva hadde du opplevd uten oss? Mange som har benyttet dreamliner flyene har opplevd steder som New York og Bangkok, og er ikke muligheten til å oppleve andre siden av verden verdt litt trøbbel å venting vet ikke jeg. Vi kommer oss hvertfall fremover!
jeg ser frem til å jobbe med denne oppgaven, selv om jeg er sliten etter en utrolig slitsom premierehelg!
fredag 17. januar 2014
Refleksjon - after effects
After effects.
Hva mer skal jeg si?
Filmguttenes største glede, oss andres største skrekk.
Hvem hadde trodd at denne perioden ville komme RETT etter nyttår? Hvem hadde trodde denne perioden kom i det hele tatt. Vi har hele førsteklasse fått forklart at after effects er et vanskelig program for spesielt interesserte. Men vel, da satt vi her, en usikker gjeng på 45 elever, med en programvare uten like foran oss. Hvor (beklager språket) faen skulle vi starte? For det første ble vi AKKURAT introdusert for noe lærer-Jon bruker for å lage KINOFILMER, og for det andre fikk vi True Blood, James Bond og Desperate Housewives som utgangspunkt. Men greit. Så fikk vi bare begynne da.
Vinteren er en mørk tid for oss alle, og sykdom er noe osm streifer oss nå og da. Allerede på Tirsdag i første AE-uke, (forkortelse for after effects) ble jeg syk, og lå sengeliggende hjemme, hjelpesløs. Dermed forsvant et par viktige medietimer. Jeg var tilbake allerede på onsdag, og lå etter resten av klassen. Jeg er fullt klar over at film og filmredigering ikke er min sterkeste side, og gruet meg derfor litt ekstra til denne oppgaven. Det at jeg har hovedrollen i en forestilling med premiere 18.Januar hjalp ikke mer. Jeg hadde ingen mulighet overhode til å jobbe med oppgaven utenom skolen, så det å bli syk, var egentlig ganske krise. Derfor gikk plutselig alle PTF-timene den uken til nemlig dette. Meg og Leif satt ofte alene i klasserommet for å jobbe med oppgaven, noe jeg er evig takknemlig for nå. Jeg hadde aldri greid det alene.
SÅ til selve oppgaven!
Oppgaven var å lage en vignett til en tv-serie osv. Vi fikk se mange forskjellige, kjente vignetter, og fikk ulike sjangre vi skulle ta utgangspunkt i. Igjen, ettersom jeg er midt i en forestillingsperiode, og livet mitt består for det meste av SONE 7 for øyeblikket. Dette preger såklart skolearbeidet, men jeg tenkte jeg kunne bruke denne forestillingen i vignetten. Musikken i forestillingen er komponert av en ung og lokal komponist fra Bryne, Peder Erga. Å det å ta utgangspunkt i en helt "spesiallaget" musikk, gjorde resten mye lettere. Ikke er jeg veldig flink med animasjon og illustrasjon heller, og etter inspirasjon fra youtube, tenkte jeg at en "tekstvignett" kunne være passende. Hvor hele vignetten inneholdt tekst fra sangen som ble spilt i bakgrunnen. Jeg fant en tutorial på youtube, som viste meg akkurat hvordan jeg gjorde dette. Men det å følge nøyaktig det han i filmen gjorde, viste seg å være veldig vanskelig. Han viste meg det konkrete, men jeg fant fort ut at her måtte jeg eksperimentere selv.
Jeg regnet ut at i den ene sangen som blir kalt "fare", er det et refreng og en outro på nøyaktig 30 sekunder. Jeg la inn sangen med en gang i AE, for å ha et utgangspunkt. Jeg skrev ord for ord, la lag for lag i riktig rekkefølge og med innganger og utganger. Her måtte jeg bare eksperimentere med key-frames og effekter. Jeg merket fort at opacity og possition ble mine nære venner i denne prosessen, og at tilfeldige effekter ble et spennende sjangsespill. Vil effekten passe, virker den, hvordan virker den?
Jeg fant en bakgrunn av bjørketrær på nettet, da dette er noe som vi har brukt som et typisk symbol for forestillingen.
"Soldater som har rømt fra feltet, en gjeng med skumle sosisopater, lukk døren som går inn i teltet, gjem deg for skumle sosiopater" sies det i sangen, og da falt det naturlig at mange av effektene og animeringene måtte bli raske, intense og harde. Jeg brukte en font med tydelige harde kanter, og effekter som gjenspeilet dette. Mye mørke skygger, lys, risting og blinking.
AE er et program som ikke akkurat er skapt for 13" mac, og programmet klikket og ødela endel. Vignetten ville sjelden rendre ordentlig, og jeg slet med å se hele vignetten uten å lagre den. Noe som var veldig frustrerende når du har en sang i bakgrunnen du ønsker å treffe taktene på. Noen ganger traff jeg, andre ikke. Dette var også et lite lykkespill, men det ble ikke så aller verst til slutt. Jeg føler hvertfall jeg har gjort det jeg kan og klarer, da jeg vet at dette ikke er en av mine sterke sider, og at det er et såpass vanskelig program. Men nå har jeg lært meg litt basics, og kanskje det blir bedre neste gang?
Når dette innlegget publiseres er det bare 1 dag til premiere, og nervene mine ligger litt andre steder enn i vignettoppgaven, for å være helt ærlig. Ønsk meg lykke til, break a leg. Jeg sier herved farvel til AE og animering for en stund.
Hva mer skal jeg si?
Filmguttenes største glede, oss andres største skrekk.
Hvem hadde trodd at denne perioden ville komme RETT etter nyttår? Hvem hadde trodde denne perioden kom i det hele tatt. Vi har hele førsteklasse fått forklart at after effects er et vanskelig program for spesielt interesserte. Men vel, da satt vi her, en usikker gjeng på 45 elever, med en programvare uten like foran oss. Hvor (beklager språket) faen skulle vi starte? For det første ble vi AKKURAT introdusert for noe lærer-Jon bruker for å lage KINOFILMER, og for det andre fikk vi True Blood, James Bond og Desperate Housewives som utgangspunkt. Men greit. Så fikk vi bare begynne da.
Vinteren er en mørk tid for oss alle, og sykdom er noe osm streifer oss nå og da. Allerede på Tirsdag i første AE-uke, (forkortelse for after effects) ble jeg syk, og lå sengeliggende hjemme, hjelpesløs. Dermed forsvant et par viktige medietimer. Jeg var tilbake allerede på onsdag, og lå etter resten av klassen. Jeg er fullt klar over at film og filmredigering ikke er min sterkeste side, og gruet meg derfor litt ekstra til denne oppgaven. Det at jeg har hovedrollen i en forestilling med premiere 18.Januar hjalp ikke mer. Jeg hadde ingen mulighet overhode til å jobbe med oppgaven utenom skolen, så det å bli syk, var egentlig ganske krise. Derfor gikk plutselig alle PTF-timene den uken til nemlig dette. Meg og Leif satt ofte alene i klasserommet for å jobbe med oppgaven, noe jeg er evig takknemlig for nå. Jeg hadde aldri greid det alene.
SÅ til selve oppgaven!
Oppgaven var å lage en vignett til en tv-serie osv. Vi fikk se mange forskjellige, kjente vignetter, og fikk ulike sjangre vi skulle ta utgangspunkt i. Igjen, ettersom jeg er midt i en forestillingsperiode, og livet mitt består for det meste av SONE 7 for øyeblikket. Dette preger såklart skolearbeidet, men jeg tenkte jeg kunne bruke denne forestillingen i vignetten. Musikken i forestillingen er komponert av en ung og lokal komponist fra Bryne, Peder Erga. Å det å ta utgangspunkt i en helt "spesiallaget" musikk, gjorde resten mye lettere. Ikke er jeg veldig flink med animasjon og illustrasjon heller, og etter inspirasjon fra youtube, tenkte jeg at en "tekstvignett" kunne være passende. Hvor hele vignetten inneholdt tekst fra sangen som ble spilt i bakgrunnen. Jeg fant en tutorial på youtube, som viste meg akkurat hvordan jeg gjorde dette. Men det å følge nøyaktig det han i filmen gjorde, viste seg å være veldig vanskelig. Han viste meg det konkrete, men jeg fant fort ut at her måtte jeg eksperimentere selv.
Jeg regnet ut at i den ene sangen som blir kalt "fare", er det et refreng og en outro på nøyaktig 30 sekunder. Jeg la inn sangen med en gang i AE, for å ha et utgangspunkt. Jeg skrev ord for ord, la lag for lag i riktig rekkefølge og med innganger og utganger. Her måtte jeg bare eksperimentere med key-frames og effekter. Jeg merket fort at opacity og possition ble mine nære venner i denne prosessen, og at tilfeldige effekter ble et spennende sjangsespill. Vil effekten passe, virker den, hvordan virker den?
Jeg fant en bakgrunn av bjørketrær på nettet, da dette er noe som vi har brukt som et typisk symbol for forestillingen.
"Soldater som har rømt fra feltet, en gjeng med skumle sosisopater, lukk døren som går inn i teltet, gjem deg for skumle sosiopater" sies det i sangen, og da falt det naturlig at mange av effektene og animeringene måtte bli raske, intense og harde. Jeg brukte en font med tydelige harde kanter, og effekter som gjenspeilet dette. Mye mørke skygger, lys, risting og blinking.
AE er et program som ikke akkurat er skapt for 13" mac, og programmet klikket og ødela endel. Vignetten ville sjelden rendre ordentlig, og jeg slet med å se hele vignetten uten å lagre den. Noe som var veldig frustrerende når du har en sang i bakgrunnen du ønsker å treffe taktene på. Noen ganger traff jeg, andre ikke. Dette var også et lite lykkespill, men det ble ikke så aller verst til slutt. Jeg føler hvertfall jeg har gjort det jeg kan og klarer, da jeg vet at dette ikke er en av mine sterke sider, og at det er et såpass vanskelig program. Men nå har jeg lært meg litt basics, og kanskje det blir bedre neste gang?
Når dette innlegget publiseres er det bare 1 dag til premiere, og nervene mine ligger litt andre steder enn i vignettoppgaven, for å være helt ærlig. Ønsk meg lykke til, break a leg. Jeg sier herved farvel til AE og animering for en stund.
onsdag 4. desember 2013
Radioreportasje - refleksjon
Vell! Radio og tv-reportasje! Dette er vell den oppgaven som får oss til å virkelig føle på det ordentlige medialivet i praksis!
Jeg visste ganske fort hva jeg ønsket å lage noe om. Jeg ville ha en tv-reportasje. Jeg ville til Klepp Ungdomsskule. Og jeg skulle ta opp en sak, som var provoserende og revolusjonerende for skolen.
September 2011 startet konflikter mellom etnisk somaliske, og etnisk norske jenter på Klepp Ungdomsskule. Dette hopet seg så opp, at hun ene somaliske jenta gikk til jærbladet.
Et par dager etter denne artikkelen ble publisert hopet det seg helt opp, og det førte til en dramatisk slåsskamp mellom flere jenter fra begge "gjenger". Dette var noe både politiet, kommunen og skolen tok veldig seriøst, og de begynte med tiltak og tok tak i saken så fort de ble informerte.
Dette var absolutt noe som preget skolen og miljøet blandt ungdommen på Klepp. Flere diskusjoner fortsatte på sosiale medier, og flere elever stod frem som rasister. Det ble holdt "krisemøter" i kommunen, møter med pårørende, og alle på skolen ble informert om hendelsene, og konsekvensene av det. Likevel brøt det ut enda en kamp, rett etter skoletid.
Hele 15 lærere måtte til for å stoppe en slosskamp utfor skolen, og nå fikk mange nok. Dette var absolutt noe ALLE skulle ta tak i.
Etter dette har det ikke vært lignende hendelser. Hvorfor? Hva gjorde kommunen, skolen, og politiet som plutselig snudde og stoppet alle disse konfliktene?
Dette var hele mitt utgangspunkt, og når man har så mye stoff, og har vært så inn i konflikten skulle jo dette bli lett! Eller?
Jeg begynte med å kontakte elevrådsleder og rektor. Elevrådsleder var på landslagsamling med fotballen. Greit. Men av rektor fikk jeg dette;
Hm. Ouch?
Så jeg hadde ikke rektor som kilde. Som gjorde at saken mistet hele poenget. Og jeg skjønte at nå måtte jeg velge en annen sak. Møkk.
Jeg satt konstant i to døgn å tenket på hva jeg kunne lage om nå. Klepp er et relativt kjedelig sted, med lite aktuelt og interessant for meg. Og det å reise lengre, det var uaktuelt. Etter endeløs frustrasjon kom jeg frem til et svar; jeg trenger ikke rektor? Jeg gjennomfører saken uten!
Det å finne gode kilder utenom rektor viste seg å ikke være så vanskelig som jeg trodde, det var mange som var involverte i denne saken, både på skolen, og i kommunen generelt. Så
jeg kontaktet både lensmann og skolesjef i Klepp, og begge stilte gledelig til intervju. Samme med andre elever fra 10.trinn på Klepp U. Dette skulle jammen gjennomføres med glans, så kan rektor bare få se.
Mandag ble min intervjudag, noe som er ganske greit, da det også er mitt hjemsted. Dagen begynte 9, da var det opp til lensmannskontoret, før jeg gikk hjem, så gikk jeg til rådhuset. Her fikk jeg ikke bare snakke med skolesjefen, jeg fikk også møtereferater fra "krisemøtet" etter konfliktene. Her stod det blandt annet konkrete handlinger som ble gjort under slosskampene. Det stod også konkrete tiltak som ble gjort umiddelbart etter konfliktene, noe som var veldig greit for meg. Etter besøket på rådhuset gikk jeg hjem igjen, før jeg så gikk bort til ungdomsskolen. Jeg hadde planlagt å møte tre 10'ende klassinger. Men etter en halvtime ute i kjølen så jeg meg lei og gikk hjem. Ingen møtte opp, litt trist, men jeg visste at dette vil nok ikke påvirke det ferdige produktet, da jeg synes svarene til politiet og skolesjefen var mer en hva jeg hadde håpet og ønsket meg.
Alt ble tatt opp på iphonen min, og akkurat dette har jeg litt dårlig samvittighet for. Politibetjenten var veldig klar over at jeg tok opp alt hun sa, men dette var dessverre en beskjed jeg glemte å gi skolesjefen. Vi kom i en veldig god "drøs" og plutselig kom vi inn på tema som kunne være litt "hemmelige" og som ikke burde brukes i radioklippet. Dette var absolutt noe jeg forstod, og lovet å ikke bruke noe av det. Men likevel kjennes det enda litt på samvittigheten.
Når det kommer til kilder tror jeg ikke jeg kunne fått bedre kilder. Klart en kilde som faktisk så slosskampene hadde hjulpet litt, men mer kunne jeg dessverre ikke gjøre med det. Begge mine intervjuobjekt var under hele oppfølgingen etter konfliktene, og jeg tror ikke noen har vært nærmere konflikten enn dem. Jeg fikk også møtereferater, som hjalp meg enda mer på veien. Det blir ikke mer konkret og sant enn det egentlig.
Hele reportasjen ble alt i alt ganske stilig. Jeg er relativt fornøyd selv, og følte meg som en ordentlig radiojournalist i et lite øyeblikk. Jeg ble redd noen av lydklippene ble litt lave av og til, men til og med det tror jeg ordnet seg. Jeg kan ikke annet enn å håpe at budskapet kom tydelig frem, men det vil jeg absolutt tro at det gjorde. Alt som ble sagt var veldig konkret, det var enkelt, det var greit. Og all voice-overen jeg la var konkret, enkel og grei.
Om reportasjen derimot følger alle nyhetskriterier er jeg usikker på, da dette er en "oppfølgingssak" som skjedde for nå 2 år siden. Men man får svar på de fleste spørsmål, og det blir sagt at saken er ordnet og lagt til side, og sånn er det. Spennende tema var det i hvertfall, og det å vite at det var provoserende for noen, gjorde det bare enda mer spennende å gjennomføre.
Konklusjon: Dette var gøy, det finnes flere følelser rundt samme sak, ingen er glad i rasisme eller vold, jeg gjennomførte med glans (håper jeg hvertfall!), og radio er kanskje ikke så ille som mange tror?
Alt i alt en bra periode. Jeg er fornøyd med kildene mine, intervjuene og produktet jeg har laget.
(Og det at jeg faktisk gadd lage meg en egen jærbladetkonto for å skaffe disse artiklene..)
Nå er det snart jul! Det gleder jeg meg til.
torsdag 7. november 2013
film - grafisk
De siste to ukene har vi jobbet mye og intenst for å få ferdig de siste oppgavene i filmperioden. Denne gangen i grafisk. Oppgaven var å lage en plakat, et DVD-cover og en CD-plate til coveret. Og det å lage en simpel plakat til min egen film, trodde jeg skulle være piece of cake. Men det viser seg jo at det er så mye mer enn som så.
Jeg ønsket ikke å bruke bilder av skuespilleren i filmen min av mange forskjellige grunner, som dermed førte til at jeg var nødt til å jobbe grafisk, med den ideen jeg hadde i hodet. Etter endeløs "googling" og tanker som overgikk mine egne evner og fantasier fant jeg noe som kunne passe. Det å spille på brevene, som er en sentral del i filmen, tenkte jeg kunne være logisk og opplysende. Alle ønsker jo at filmcoveret skal være tiltrekkende, selv om det er innholdet i filmen som skal ha noe å si.
Og det å treffe målgruppen du hadde laget filmen til var vanskelig. For hvor plasserte jeg egentlig min egen film? Hvem ønsket å se filmen min? Og hvordan vet jeg det? Jeg prøvde så godt jeg kunne å finne 3 forskjellige personer som kunne passe til min film, jeg fant ut følgende:
PERSON 1:
Kvinne, 16 år, bor i et vanlig hus i et byggefelt på Jæren. Går studiespesialiserende på Bryne VGS og har en helgejobb som gir henne 2000kr i måneden. Hun er aktiv i fotball, trener flere ganger i uken, og liker ellers å være med venner. Hun bryr seg mye om andre, og setter helst dem foran seg selv. Hun er aktiv i amnesty og har et fadderbarn i Kenya. Hun sier aldri nei takk til en rolig filmkveld med vennegjengen. Hun har en vanlig iphone 4, en vanlig macbook pro, og blir lett facsinert av teknologi, da hun ikke har noe spesiell erfaring selv.
PERSON 2:
Mann, 28 år, bor i en toppleilighet sentralt i byen. Har utdanning på universitet, bachelorgrad i medievitenskap, og jobber i dag som saksbehandler i lånekassen. Jobben gir han en lønn på 450 000kr i året. Mannen tar seg selv temmelig høytidlig, og setter jobben foran mye annet i livet. Har ikke så mange gode venner da de fleste har flyttet vekk og dannet familie. Mannen er over gjennomsnittet interessert i klær, og er spesielt interessert i film, dette er noe han har drevet med siden VGS. Han håper i fremtiden at utdanningen er noe han kan bruke i en annen jobb. Han har en helt ny iphone 5S, en stor iMac, itillegg til ipad mini og apple tv. Mannen er apple tilhenger, og kjøper somregel det nyeste beste. Etter mange år med medieutdanning er teknologi noe som betyr mye i hans hverdag, og dette vises.
PERSON 3:
Kvinne, 36 år, bor i en 3 soveromsleilighet på Bryne, med to små barn (5 og 3) og mann. Hun er utdannet hjelpepleier og jobber for tiden som hjelpepleier på Sivdammen på Bryne. Hun har en lønn på 300 000kr i året, og en mann som jobber i Conoco Philips. Hun er spesielt interessert i helsekost og trening og dette er noe hun tar mye inn i hverdagen. Barna går begge på barneidrett, og hun selv trener spinning og zumba 3 ganger i uken. Hun setter barn foran alt, og hennes barn fortjener kun det beste. Hun er også interessert i tv-serier, da spesielt krim og britiske serier. Hun har en gammel samsung smarttelefon, et rimelig nettbrett til å se på netflix på, og bruker bare mannens stasjonære datamaskin. Har akkurat fått seg facebook, og er relativt "nybegynner" når det kommer til teknologi.
Med disse klare var det plutselig litt lettere å vurdere sin egen film, plakat og målgruppe.
Hvis man tar utgangspunkt i prosessmodellen får man et helt annet syn på hele arbeidet.
Sender: Meg.
Budskap: Filmen min.
Kanal: Filmplakat.
Mottaker: Alle som ser plakaten.
Som sagt tidligere, jeg satt lenge på google, og sjekket ulike filmplakater, og det med en plakat uten noen form for fotografi, var sjeldnere enn jeg trodde. Men jeg forstod at så lenge tittelen er klar og tydelig, og det vises delvis konkret hva filmen kan inneholde, er resten opp til din egen fantasi. Det finnes uttallige forskjellige typer filmplakater, og jeg ville at min skulle være litt ekstraordinær. Den røde skriften på den hvite og svarte bakgrunnen skaper en veldig fin og tydelig kontrast. Jeg tok tidlig utgangspunkt i de enkleste plakatene fant, blandt annet disse;
Jeg brukte disse som inspirasjon når det kom til enkelhet og typografi. Disse er gode eksempler på at "less is more" og tittelen sier sitt. Typografien er samkjørt, tittelen har en dominerende font, og resten av fontene er passende og fine. Det står lite, de er enkle, rene, og det var det jeg også ønsket. Jeg ser på disse tre som veldig typiske filmplakater, og synes de er gode definisjoner på det.
Nå er hele filmperioden ferdig, og noe nytt venter oss i neste uke.
Jeg ønsket ikke å bruke bilder av skuespilleren i filmen min av mange forskjellige grunner, som dermed førte til at jeg var nødt til å jobbe grafisk, med den ideen jeg hadde i hodet. Etter endeløs "googling" og tanker som overgikk mine egne evner og fantasier fant jeg noe som kunne passe. Det å spille på brevene, som er en sentral del i filmen, tenkte jeg kunne være logisk og opplysende. Alle ønsker jo at filmcoveret skal være tiltrekkende, selv om det er innholdet i filmen som skal ha noe å si.
Og det å treffe målgruppen du hadde laget filmen til var vanskelig. For hvor plasserte jeg egentlig min egen film? Hvem ønsket å se filmen min? Og hvordan vet jeg det? Jeg prøvde så godt jeg kunne å finne 3 forskjellige personer som kunne passe til min film, jeg fant ut følgende:
PERSON 1:
Kvinne, 16 år, bor i et vanlig hus i et byggefelt på Jæren. Går studiespesialiserende på Bryne VGS og har en helgejobb som gir henne 2000kr i måneden. Hun er aktiv i fotball, trener flere ganger i uken, og liker ellers å være med venner. Hun bryr seg mye om andre, og setter helst dem foran seg selv. Hun er aktiv i amnesty og har et fadderbarn i Kenya. Hun sier aldri nei takk til en rolig filmkveld med vennegjengen. Hun har en vanlig iphone 4, en vanlig macbook pro, og blir lett facsinert av teknologi, da hun ikke har noe spesiell erfaring selv.
PERSON 2:
Mann, 28 år, bor i en toppleilighet sentralt i byen. Har utdanning på universitet, bachelorgrad i medievitenskap, og jobber i dag som saksbehandler i lånekassen. Jobben gir han en lønn på 450 000kr i året. Mannen tar seg selv temmelig høytidlig, og setter jobben foran mye annet i livet. Har ikke så mange gode venner da de fleste har flyttet vekk og dannet familie. Mannen er over gjennomsnittet interessert i klær, og er spesielt interessert i film, dette er noe han har drevet med siden VGS. Han håper i fremtiden at utdanningen er noe han kan bruke i en annen jobb. Han har en helt ny iphone 5S, en stor iMac, itillegg til ipad mini og apple tv. Mannen er apple tilhenger, og kjøper somregel det nyeste beste. Etter mange år med medieutdanning er teknologi noe som betyr mye i hans hverdag, og dette vises.
PERSON 3:
Kvinne, 36 år, bor i en 3 soveromsleilighet på Bryne, med to små barn (5 og 3) og mann. Hun er utdannet hjelpepleier og jobber for tiden som hjelpepleier på Sivdammen på Bryne. Hun har en lønn på 300 000kr i året, og en mann som jobber i Conoco Philips. Hun er spesielt interessert i helsekost og trening og dette er noe hun tar mye inn i hverdagen. Barna går begge på barneidrett, og hun selv trener spinning og zumba 3 ganger i uken. Hun setter barn foran alt, og hennes barn fortjener kun det beste. Hun er også interessert i tv-serier, da spesielt krim og britiske serier. Hun har en gammel samsung smarttelefon, et rimelig nettbrett til å se på netflix på, og bruker bare mannens stasjonære datamaskin. Har akkurat fått seg facebook, og er relativt "nybegynner" når det kommer til teknologi.
Med disse klare var det plutselig litt lettere å vurdere sin egen film, plakat og målgruppe.
Hvis man tar utgangspunkt i prosessmodellen får man et helt annet syn på hele arbeidet.
Sender: Meg.
Budskap: Filmen min.
Kanal: Filmplakat.
Mottaker: Alle som ser plakaten.
Støy: Mye.
Det er mye som kan tolkes som støy akkurat med denne plakaten og filmen. For det første er det ingen bilder på plakaten, den er relativt tom og enkel, og kan kanskje virke som et bokomslag. Men den kan likevel virke mystisk, slik som jeg ønsket, og kan kanskje gi mottakeren spørsmål, som fører til at mottakeren ønsker å se filmen likevel. En annen ting er at plakaten ikke gir noe forklaring på hva filmen handler om, hva det egentlig er, og hva du kan vente å se. Dette kan føre til at mottakeren blir uinteressert, og ikke ønsker å se filmen. Noen vil kanskje tro at det faktisk er en ny bok, og ikke en film, som er litt negativt, da det faktisk ikke er skrevet noen bok om dette. (Enda) Den kan også virke litt amatøraktig, da jeg ikke er veldig stødig grafisk, og kjenner jeg mennesker rett, er dette noe som ikke trekker veldig mange. Mange ønsker en god film, laget av profesjonelle, og det er ikke dette.
(Et underveis bilde, dette er ikke den ferdige plakaten.)
Vi kan også ta utgangspunkt i tekstmodellen:
Vi kan også ta utgangspunkt i tekstmodellen.
Tekst: Filmplakaten.
Mottaker: Alle som ser plakaten.
Mottakers referanser (for forståelse): Litt usikker. Det er mye som kan forstås forskjellig og kanskje mistolkes, men jeg håper at det skal være åpent for spørsmål, og at det ligger et lite mystisk preg over plakaten som gir alle samme tanken; dette kan være interessant.
Oppfattet budskap: Min forståelse av budskapet er; dette er en mystisk film som stiller spørsmål spesielt rundt temaet familie og psykiske problemer.
Jeg forstår at dette er en film som kan misforstås, eller ikke forstås i det hele tatt. Det er noe jeg har tatt til betrakning og som en god erfaring videre. Jeg håper bare at det fortsatt kan være en positiv ting, at jeg i det minste har prøvd å gjøre noe som var litt vanskelig.
Som sagt tidligere, jeg satt lenge på google, og sjekket ulike filmplakater, og det med en plakat uten noen form for fotografi, var sjeldnere enn jeg trodde. Men jeg forstod at så lenge tittelen er klar og tydelig, og det vises delvis konkret hva filmen kan inneholde, er resten opp til din egen fantasi. Det finnes uttallige forskjellige typer filmplakater, og jeg ville at min skulle være litt ekstraordinær. Den røde skriften på den hvite og svarte bakgrunnen skaper en veldig fin og tydelig kontrast. Jeg tok tidlig utgangspunkt i de enkleste plakatene fant, blandt annet disse;
Jeg brukte disse som inspirasjon når det kom til enkelhet og typografi. Disse er gode eksempler på at "less is more" og tittelen sier sitt. Typografien er samkjørt, tittelen har en dominerende font, og resten av fontene er passende og fine. Det står lite, de er enkle, rene, og det var det jeg også ønsket. Jeg ser på disse tre som veldig typiske filmplakater, og synes de er gode definisjoner på det.
Nå er hele filmperioden ferdig, og noe nytt venter oss i neste uke.
fredag 25. oktober 2013
Film - refleksjon av egen innsats og produkt
Vell. Da er det fredag, og jeg har akkurat levert inn den ferdige filmen min. Det var en god følelse, men likevell sitter jeg igjen med både tvil og usikkerhet.
Som nevnt i de tidligere innleggene er film et punkt jeg ikke føler meg veldig stødig på. Spesielt ikke redigering o.l.
Hele perioden begynte med at jeg fikk en idé som jeg tenkte var enkel å gjennomføre, ettersom jeg hadde bestemt meg for å være alene. Den siste tiden har jeg sett veldig mange filmer på en liste jeg selv har skrevet med kritikerroste filmer som jeg enda ikke har sett. Da vi fikk beskjed om at vi skulle se Requiem for a Dream, bestemte jeg meg for å se denne hjemme, ettersom jeg er en veldig lettskremt sjel. Dette var en film som gikk veldig inn på meg, og mange av mine idéer var inspirert av noe jeg hadde sett i den filmen. En annen film som gikk veldig inn på meg, var The Shawshank Redemption. I Shawshank er det en scene hvor hovedpersonen Andy sender mange brev i uken til staten, for å få penger til fengselsbiblioteket. Akkurat den scenen syntes jeg var såpass inspirerende at jeg kom opp med min egen idé, basert på hva jeg hadde sett i Requiem og Shawshank. Jeg visste at jeg ønsket å lage en film uten dialog, og at den skulle ta for seg en person som ble smågal av at noe ikke gikk helt som det skulle. Det var SLIK jeg kom opp med min idé om alle brevene osv.
Jeg har alltid likt å skrive. Jeg skriver litt for meg selv, og skriveoppgaver i Norsk er noe jeg alltid har satt pris på. Derfor var det å skrive ned idéen og manus lett som en lek. Jeg levde meg inn i mitt eget manus, og tenkte et sekund at dette ville bli den beste filmen laget av meg, noensinne. Vell. Lettere sagt enn gjort.
Filmingen gikk som sagt tidligere, over alle forventniger. Klippene synes jeg selv ble kjempe bra, jeg følte jeg fikk fanget noen stilige vinkler, kule nærbilder og fine farger og bra lys. Klippene for seg selv var forsåvidt kjempe bra, men det å sette det hele sammen var ganske mye verre. Jeg er relativt elendig i filmredigering, så det å få det slik jeg hadde tenkt, det var ganske vanskelig. Det ble veldig store endringer på manuset når jeg begynte å filme og redigere, ettersom jeg så at det var eneste utvei.
Skuespilleren er også noe jeg må ta til betraktning. Jeg brukte min egen lillesøster, fordi jeg tenkte det ville være lettest for meg selv. Og det var det absolutt! Jeg setter pris på hennes tolmodighet, og at hun i det hele tatt ønsket å være med, men skuespill er nok ikke hennes største talent, og dette vises kanskje litt bedre enn jeg hadde håpet. Jeg prøvde å unngå mye klipp der ansiktet vises, da hun syntes det var vanskelig å "spille" sint, forvirret, stresset osv. Og akkurat dette synes jeg at jeg har klart fint. Likevel tror jeg filmen kunne blitt endel mye bedre om jeg hadde en "ikke-sjenert" skuespiller med litt mer erfaring.
Min egen rolle i alt dette? Tja. Jeg innså kanskje at det å gjøre ALT selv er litt vanskeligere enn jeg hadde trodd. En person kan faktisk ikke være god i alle rollene på et filmsett, og det har jeg nå forstått. Selv om det var en kort og enkel film, hadde jeg nok klart det bedre med litt hjelp fra flere mennesker. Jeg er kanskje flink til å skrive manus og planlegge, men praktisk arbeid er en litt svakere egenskap akkurat i dette. Jeg synes derimot at jeg fullførte det hele med glans, og at dette bare er erfaring til en eventuell neste gang. Jeg håper for min egen del at jeg kan tilbringe mer tid foran kamera, enn bak det, da skuespill er litt bedre enn filmning for meg. Men ja, det hele er en bra erfaring.
KONKLUSJON:
- Klipp og klipping er vanskeligere enn man tror idet man filmer klippene.
- Det enkle er kanskje ofte det beste, men noen ting bør gjøres litt vanskelig. (skuespiller o.l)
- Jeg kan ikke være best i både manus, filming, redigering, lyd og lys.
- Til neste gang: Vær litt mer realistisk mot deg selv, med mindre du har forbedret deg UTROLIG. Hehe.
God helg.
Som nevnt i de tidligere innleggene er film et punkt jeg ikke føler meg veldig stødig på. Spesielt ikke redigering o.l.
Hele perioden begynte med at jeg fikk en idé som jeg tenkte var enkel å gjennomføre, ettersom jeg hadde bestemt meg for å være alene. Den siste tiden har jeg sett veldig mange filmer på en liste jeg selv har skrevet med kritikerroste filmer som jeg enda ikke har sett. Da vi fikk beskjed om at vi skulle se Requiem for a Dream, bestemte jeg meg for å se denne hjemme, ettersom jeg er en veldig lettskremt sjel. Dette var en film som gikk veldig inn på meg, og mange av mine idéer var inspirert av noe jeg hadde sett i den filmen. En annen film som gikk veldig inn på meg, var The Shawshank Redemption. I Shawshank er det en scene hvor hovedpersonen Andy sender mange brev i uken til staten, for å få penger til fengselsbiblioteket. Akkurat den scenen syntes jeg var såpass inspirerende at jeg kom opp med min egen idé, basert på hva jeg hadde sett i Requiem og Shawshank. Jeg visste at jeg ønsket å lage en film uten dialog, og at den skulle ta for seg en person som ble smågal av at noe ikke gikk helt som det skulle. Det var SLIK jeg kom opp med min idé om alle brevene osv.
Jeg har alltid likt å skrive. Jeg skriver litt for meg selv, og skriveoppgaver i Norsk er noe jeg alltid har satt pris på. Derfor var det å skrive ned idéen og manus lett som en lek. Jeg levde meg inn i mitt eget manus, og tenkte et sekund at dette ville bli den beste filmen laget av meg, noensinne. Vell. Lettere sagt enn gjort.
Filmingen gikk som sagt tidligere, over alle forventniger. Klippene synes jeg selv ble kjempe bra, jeg følte jeg fikk fanget noen stilige vinkler, kule nærbilder og fine farger og bra lys. Klippene for seg selv var forsåvidt kjempe bra, men det å sette det hele sammen var ganske mye verre. Jeg er relativt elendig i filmredigering, så det å få det slik jeg hadde tenkt, det var ganske vanskelig. Det ble veldig store endringer på manuset når jeg begynte å filme og redigere, ettersom jeg så at det var eneste utvei.
Skuespilleren er også noe jeg må ta til betraktning. Jeg brukte min egen lillesøster, fordi jeg tenkte det ville være lettest for meg selv. Og det var det absolutt! Jeg setter pris på hennes tolmodighet, og at hun i det hele tatt ønsket å være med, men skuespill er nok ikke hennes største talent, og dette vises kanskje litt bedre enn jeg hadde håpet. Jeg prøvde å unngå mye klipp der ansiktet vises, da hun syntes det var vanskelig å "spille" sint, forvirret, stresset osv. Og akkurat dette synes jeg at jeg har klart fint. Likevel tror jeg filmen kunne blitt endel mye bedre om jeg hadde en "ikke-sjenert" skuespiller med litt mer erfaring.
Min egen rolle i alt dette? Tja. Jeg innså kanskje at det å gjøre ALT selv er litt vanskeligere enn jeg hadde trodd. En person kan faktisk ikke være god i alle rollene på et filmsett, og det har jeg nå forstått. Selv om det var en kort og enkel film, hadde jeg nok klart det bedre med litt hjelp fra flere mennesker. Jeg er kanskje flink til å skrive manus og planlegge, men praktisk arbeid er en litt svakere egenskap akkurat i dette. Jeg synes derimot at jeg fullførte det hele med glans, og at dette bare er erfaring til en eventuell neste gang. Jeg håper for min egen del at jeg kan tilbringe mer tid foran kamera, enn bak det, da skuespill er litt bedre enn filmning for meg. Men ja, det hele er en bra erfaring.
KONKLUSJON:
- Klipp og klipping er vanskeligere enn man tror idet man filmer klippene.
- Det enkle er kanskje ofte det beste, men noen ting bør gjøres litt vanskelig. (skuespiller o.l)
- Jeg kan ikke være best i både manus, filming, redigering, lyd og lys.
- Til neste gang: Vær litt mer realistisk mot deg selv, med mindre du har forbedret deg UTROLIG. Hehe.
God helg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)