Vell. Da er det fredag, og jeg har akkurat levert inn den ferdige filmen min. Det var en god følelse, men likevell sitter jeg igjen med både tvil og usikkerhet.
Som nevnt i de tidligere innleggene er film et punkt jeg ikke føler meg veldig stødig på. Spesielt ikke redigering o.l.
Hele perioden begynte med at jeg fikk en idé som jeg tenkte var enkel å gjennomføre, ettersom jeg hadde bestemt meg for å være alene. Den siste tiden har jeg sett veldig mange filmer på en liste jeg selv har skrevet med kritikerroste filmer som jeg enda ikke har sett. Da vi fikk beskjed om at vi skulle se Requiem for a Dream, bestemte jeg meg for å se denne hjemme, ettersom jeg er en veldig lettskremt sjel. Dette var en film som gikk veldig inn på meg, og mange av mine idéer var inspirert av noe jeg hadde sett i den filmen. En annen film som gikk veldig inn på meg, var The Shawshank Redemption. I Shawshank er det en scene hvor hovedpersonen Andy sender mange brev i uken til staten, for å få penger til fengselsbiblioteket. Akkurat den scenen syntes jeg var såpass inspirerende at jeg kom opp med min egen idé, basert på hva jeg hadde sett i Requiem og Shawshank. Jeg visste at jeg ønsket å lage en film uten dialog, og at den skulle ta for seg en person som ble smågal av at noe ikke gikk helt som det skulle. Det var SLIK jeg kom opp med min idé om alle brevene osv.
Jeg har alltid likt å skrive. Jeg skriver litt for meg selv, og skriveoppgaver i Norsk er noe jeg alltid har satt pris på. Derfor var det å skrive ned idéen og manus lett som en lek. Jeg levde meg inn i mitt eget manus, og tenkte et sekund at dette ville bli den beste filmen laget av meg, noensinne. Vell. Lettere sagt enn gjort.
Filmingen gikk som sagt tidligere, over alle forventniger. Klippene synes jeg selv ble kjempe bra, jeg følte jeg fikk fanget noen stilige vinkler, kule nærbilder og fine farger og bra lys. Klippene for seg selv var forsåvidt kjempe bra, men det å sette det hele sammen var ganske mye verre. Jeg er relativt elendig i filmredigering, så det å få det slik jeg hadde tenkt, det var ganske vanskelig. Det ble veldig store endringer på manuset når jeg begynte å filme og redigere, ettersom jeg så at det var eneste utvei.
Skuespilleren er også noe jeg må ta til betraktning. Jeg brukte min egen lillesøster, fordi jeg tenkte det ville være lettest for meg selv. Og det var det absolutt! Jeg setter pris på hennes tolmodighet, og at hun i det hele tatt ønsket å være med, men skuespill er nok ikke hennes største talent, og dette vises kanskje litt bedre enn jeg hadde håpet. Jeg prøvde å unngå mye klipp der ansiktet vises, da hun syntes det var vanskelig å "spille" sint, forvirret, stresset osv. Og akkurat dette synes jeg at jeg har klart fint. Likevel tror jeg filmen kunne blitt endel mye bedre om jeg hadde en "ikke-sjenert" skuespiller med litt mer erfaring.
Min egen rolle i alt dette? Tja. Jeg innså kanskje at det å gjøre ALT selv er litt vanskeligere enn jeg hadde trodd. En person kan faktisk ikke være god i alle rollene på et filmsett, og det har jeg nå forstått. Selv om det var en kort og enkel film, hadde jeg nok klart det bedre med litt hjelp fra flere mennesker. Jeg er kanskje flink til å skrive manus og planlegge, men praktisk arbeid er en litt svakere egenskap akkurat i dette. Jeg synes derimot at jeg fullførte det hele med glans, og at dette bare er erfaring til en eventuell neste gang. Jeg håper for min egen del at jeg kan tilbringe mer tid foran kamera, enn bak det, da skuespill er litt bedre enn filmning for meg. Men ja, det hele er en bra erfaring.
KONKLUSJON:
- Klipp og klipping er vanskeligere enn man tror idet man filmer klippene.
- Det enkle er kanskje ofte det beste, men noen ting bør gjøres litt vanskelig. (skuespiller o.l)
- Jeg kan ikke være best i både manus, filming, redigering, lyd og lys.
- Til neste gang: Vær litt mer realistisk mot deg selv, med mindre du har forbedret deg UTROLIG. Hehe.
God helg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar